Artikkelen er en del av Vannfaktas innsats for å dele kunnskap om naturtilpasset overvannsdisponering som en robust løsning for å bygge og bevare naturen, i kombinasjon med bedre bærekraft og nødvendig klimatilpasning. Denne artikkelen er utformet i samarbeid med Sandnes kommune.

Skolen ligger i et nytt byggefelt sør for sentrum i Sandnes. Før utbyggingen var det utmark og beiter her. Tomten er stor, og skråner mot sørvest. Det meste av skolegården er asfaltert, men her er også kunstgress og en idrettsbane. I overgangen mellom skolegården og utmarken mot sør-øst renner en bekk, Kleivanebekken. Den er blitt flyttet. Tidligere rant bekken der hovedbygget til skolen nå står. 

Vann gir liv

Internasjonale, nasjonale og lokale retningslinjer beskriver hvordan nedbør og vann skal behandles på en mest mulig naturlig måte. Dette gir best bærekraft. Dette er også en robust måte å forebygge skader, som kan oppstå som følge av klimaendringer, med mer regn og villere vær. Kleivane skole ligger nok ganske trygt til i så måte. Men vi bygger ned stadig mer natur, derfor er det viktig å ta vare på naturen også her. I tillegg handler flomforebygging også om det vi gjør eller ikke gjør på oppsiden av områdene hvor store vannmengder kan gi skade. 

Fakta:
For dyrelivet og økologien i vannet er det viktig med åpne vassdrag. Bekker og elver er så mye mer enn «bare» vann. I bunnen av en bekk er det grus, stein, sand, jord og rester av vekster, «bunnsubstrater». Naturlige bunnsubstrater legger til rette for et godt liv i vannet. Det samme gjør naturlig vegetasjon i og langs vannstrengen. Plantene langs kantene gir muligheter for organismer som lever ved rennende vann.

Natur og vann

Landskapsarkitekt Ingvild K. W. Røst, i AROS arkitekter AS i Sandnes, har tegnet uteområdet til skolen.

– Dette er noe av det kjekkeste jeg gjør. Det er alltid kjekt å tegne skolegårder. Men det er ekstra godt når vi samtidig kan ta vare på naturen. Når vi kan tenke biologisk mangfold og prøve å utforme området på en måte som gjør at sluttresultatet blir enda bedre enn arealet var før, sier hun.

Når nedbør tas vare på gjennom naturlignende måter, snakkes det ofte om blå-grønne løsninger. Det finnes en rekke blå-grønne løsninger, mest kjent er kanskje regnbed. I skolegården på Kleivane ledes nedbøren videre på seks naturlige/naturlignende måter: En bekk, flere små vegeterte oppsamlingsareal for nedbør, et stort regnbed, kummer som leder vann til grunnen (ifs-kummer), grønne tak og permeable dekker. Et permeabelt dekke er asfalt, betong eller et steinsatt område, hvor nedbør kan sive ned i grunnen.

Fakta:
For dyrelivet og økologien i vannet er det viktig med åpne vassdrag. Bekker og elver er så mye mer enn «bare» vann. I bunnen av en bekk er det grus, stein, sand, jord og rester av vekster, «bunnsubstrater». Naturlige bunnsubstrater legger til rette for et godt liv i vannet. Det samme gjør naturlig vegetasjon i og langs vannstrengen. Plantene langs kantene gir muligheter for organismer som lever ved rennende vann.

Vannets vei i skolegården

I vannets naturlige kretsløp lander vann på bakken og renner nedover (Med mindre det er stengsler som gjør at vannet stiger opp, eventuelt at det er så store vannmengder at vannet stiger. Men det er en HELT annen artikkel!). På overflaten vil vannet i sitt naturlige kretsløp etter hvert samle seg i bekker, smådammer og elver, og renne ut i vann eller sjø. Vann renner også ned i bakken og derfra videre til grunnvannet, og eventuelt ut i bekker og andre vassdrag. Når vannet siver ned i grunnen snakker vi om infiltrering, eller drenering. 

I skolegården på Kleivane siver nedbør ned i grunnen gjennom permeable dekker på parkeringsplassen, i regnbedene og gjennom skogbunn og gress. Oppå bakken renner vannet på asfaltflatene og gummi-dekker, og i Kleivanebekken. Den leder helt ned til Storånavassdraget og videre til fjorden, i Sandnes sentrum. Sandnes kommune har lagt opp til en like streng forvaltning av Storånavassdraget som av vernede vassdrag. Les gjerne mer her. 

Vanskelige grunnforhold

Egentlig var planen for overvannsdisponering på tomten at alt vannet skulle ledes via åpne løsninger. Men grunnen består delvis av myr, innimellom steiner og berg. 

– Myrmassene gir grunnforhold som infiltrerer dårlig. Derfor måtte vi supplere med rør og kummer, forklarer landskapsarkitekten.

Av den grunn er det montert kummer på parkeringsplassen og i skolegården, og rør under i grunnen. Tradisjonelt har rør og kummer samlet opp nedbør og ledet overflatevannet til bekk, elv, vann eller sjø. De nye retningslinjene for å ta vare på vannet beskriver at det i størst mulig grad skal håndteres åpent. Fremfor å lede vannet fra skolegården til for eksempel den store nedgravde bekken lengre nede i Kleivane (herfra kan det senere lenkes til Skjæveland Gruppens artikkel om flyttingen av bekken) er det bygget et stort fordrøyningsmagasin nedenfor selve skolegården. 

Fordrøyningsbassenget nedstrøms

Et fordrøyningsmagasin, -basseng eller –anlegg er et område anlagt for å tidsforsinke nedbør. Målet kan være å oppholde vannet en stund, før det ledes til rørnettet. Dette gir bedre kapasitet i det underjordiske rørnettet, og kan både forebygge vannskader og forurensinger. Fordrøyningsanlegg kan også utformes slik at vannet skal samles og sives ned i grunnen, eller en kombinasjon av disse.  

Nedstrøms er et begrep som beskriver nedenfor, altså dit vannet renner etter hvert. 

På nedsiden av idrettsbanen i skolegården er et regnbed med et stort pukkmagasin, formet som en skål. Dette er skolens fordrøyningsmagasin. Vannet som samles opp i kummer på parkeringsplassen og i skolegården ledes til fordrøyningsmagasinet via rør. Der vil vannet etter hvert stige opp langs kantene, for så å sive ned i grunnen. 

På den sørøstlige-siden av fordrøyningsmagasinet er en liten sti, og på andre siden av den igjen, ligger Kleivanebekken. Hvis det regner så mye at det er fare for at fordrøyningsmagasinet blir fullt, skal vannet renne fra dette til bekken i et nødoverløp. 

– Vi fikk ikke tillatelse fra Fylkesmannen (nå Statsforvalteren) til å lede vannet fra rørnettet rett til bekken. Men via fordrøyningsmagasinet fikk vi lov, beskriver Ingvild K. W. Røst.

Fakta:
For dyrelivet og økologien i vannet er det viktig med åpne vassdrag. Bekker og elver er så mye mer enn «bare» vann. I bunnen av en bekk er det grus, stein, sand, jord og rester av vekster, «bunnsubstrater». Naturlige bunnsubstrater legger til rette for et godt liv i vannet. Det samme gjør naturlig vegetasjon i og langs vannstrengen. Plantene langs kantene gir muligheter for organismer som lever ved rennende vann.

Så til bekken

Opprinnelig rant vannet gjennom utmark og beiteområde der skolens hovedbygg står. 

– Krav fra Fylkesmannen (nå Statsforvalteren) var at bekken måtte tas vare på. Vi måtte søke om tillatelse for å få flytte på den, forteller landskapsarkitekten.

Før bekken kunne flyttes, måtte det lages en plan for flomberegning. Den beskriver blant annet flomsoner i bekken. Ingeniør innen vann og avløp, Bjørn Salte hos Asplan Viak i Stavanger, gjorde beregningene for vann og flomfare i bekken, på oppdrag av Sandnes kommune.

En plan for det meste

Fagfolkene har også vært opptatt av å velge riktig steinstørrelse på steinene som ligger i Kleivanebekken. Ser du etter, vil du se at det ikke er mellomstore steiner i og ved denne. Steinene er enten ganske små, eller såpass store at barn ikke umiddelbart finner på å løfte på disse, og flytte de rundt i skolegården.

Nederst, i de lavere områdene der bekken renner ganske flatt, er det få steiner og mye vegetasjon langs bekken. Høyere oppe, der vannet får større fart og kraft, er sidene på bekken «plastret.» Det vil si at de er forsterket med stein, slik at vannet ikke vasker med seg jord og vegetasjon når det regner mye og bekken går flomstor. 

Oppsummert: Blågrønne-løsninger i skolegården på Kleivane er: Bekk, regnbed, permeable dekker og grønne tak.