Gårdsplasser og veier av grus forsinket nedbøren der den traff, og lot noe trekke ned. Noe vann rant til lokale bekker, vann rant i sjøen og noe sto nok som et problem til vanndammene tørket – eller det kom mer nedbør. Etter hvert som vi er blitt fler og byene større, har vi bygget tettere. Vi bygger veger, vi asfalterer og legger dekker av betong. Da ble nedbør et problem. Vi løste det ved å slippe vann fra tak, gårdsplasser, veger og alt annet inn på nedgravde rør.

Gamle løsninger er ut

Først sendte vi nedbøren inn på rørene sammen med avløpet fra boligene våre. Altså inn i kloakkrørene. Senere forsto vi at dette er feil. Når det regner mye blir disse rørene fulle, og da risikerer vi at vannet går feil veg – vi kan få ren kloakk opp gjennom sluker i veger og i kjellere. Etterhvert som vi begynte å rense kloakkvannet før det slippes ut i havet, forsto vi også at det blir feil å rense regnvann. Det er jo nesten rent.

Derfor begynte vi å legge egne rør for regn- og smeltevann. Men … nå virker ikke det heller. For etterhvert som vi har bygget flere og flere hus, og tetter stadig mer av de områdene hvor vannet før rant ned, så har ikke rørnettet for overvann stor nok kapasitet. I tillegg kommer klimaendringene, med mer nedbør og kraftigere regnskyll.

Nedbør på plasser og i gater er ubehagelig til hverdags. Når det blir mye nok, begynner vannet å ødelegge. Det skjer allerede, selv om vi bare er i begynnelsen av klimaendringene.

Vi må skape nye løsninger, for å forebygge at vannet stiger, bokstavelig talt. 

Nå kommer løsningene

Etter årtusenskiftet begynte vi å forstå at klimaendringene vil gi mer vann over alt. Dette kan vi ikke bygge oss ut av, ved å legge ned større rør. Vi trenger produkt som ikke kun er laget for å lede vannet vekk, men for å tidsforsinke vannet før det slippes inn på rørnettet, drenere vannet ned i bakken – eller bruke vannet der det lander.

Blant de første nye verktøyene var endrenerende/ infiltrerende sandfang-kum, en IFS-kum.

Men vann er mer enn et problem, vann er også en ressurs som alt liv trenger. Gradvis har vi begynt å forstå at vi må ta vare på vannet. Vi kan bruke vannet der det lander i blå-grønne løsninger. Vi kan la vannet gå inn i et naturlig kretsløp igjen, fremfor å kun frakte det bort i rørnettet hvor kapasiteten allerede i all hovedsak uansett er brukt opp.

Dette kalles LOD; Lokal Overvanns Disponering. 

Overvann var noe vanningeniørene og fagfolkene i kommunene tidligere tok seg av.  Å forebygge skade og ta vare på nedbøren på en bærekraftig måte, er et enormt arbeid. Det involverer og inkluderer en rekke fagfelt og vil bli en del av dagliglivet til folk flest.

Regnbed, treplantekummer, grønne tak og -vegger er eksempler på blå-grønne tiltak som tar vare på vann som ressurs, og bringer det tilbake til sitt naturlige kretsløp.