Med klimaendringene og behov for nye måter å håndtere overvannet på, har faget plutselig også ansvar for nedbørshåndtering og trygge vannveger.
Det kan gå helt fint.
– Vi starter med vannet, sier Silje Steinarsdatter Kjosavik. Hun er landskapsarkitekt, arbeider hos Asplan Viak AS i Stavanger og står øverst i et nytt byggefelt hun har vært med på å forme.
Vi er på Hana, opp og øst for Sandnes sentrum. Der skal gammel jordbruksjord, noen store sydvendte jorder i en slak skråning ned mot riksveg 13, med tiden romme om lag 500 boenheter. Området opparbeides uten overvannsledning koblet til kommunalt nett. Foreløpig er infrastrukturen i felt 1, hvor det blir 120 – 130 boenheter, etablert. Det er derfor vi er her.
Hvor blir vannet av?
I grunnen er det metertykk leire. Sandnes kommunes krav var lokal overvannshåndtering, basert på infiltrasjon i planområdet. Asplan Viaks svar var regnbed, permeable dekker, dammer i lekeareal, åpne bekker samt tidsforsinkelse i kummer og rør, før påslipp til et åpent vannspeil i et grøntdrag formet for oversvømming nederst i dalbunnen.
Fra hvert hus ledes takvannet i grunnen frem til nærmeste konstruerte bekkedrag. Disse går bokstavelig talt på kryss og tvers i feltet. Mot vest samles vannet i en annen bekk, denne renner rett ned til vannspeilet og grøntdraget nederst i feltet. Mot øst ledes vannet til ifs-kummer og derfra i rør ned til det samme åpne magasinet. Det er spennende å følge utviklingen i feltet. Etter planen skulle det vært en del vann i bekkene nå. Men det er det knapt, selv ikke når det har regnet så å si kontinuerlig i den mest nedbørsrike november-måneden som noen gang er målt i Stavanger-området.
Drensrøret leder vann fra tak til åpne småbekker. På rekke og rad kommer takvannspåslippene ut.
Vann hører til
Landskapsarkitekt Silje Steinarsdatter Kjosavik har samarbeidet tett med Asplan Viaks VA-avdeling i utformingen av løsningene. Den bærende tanken er at nedbøren, som tradisjonelt sett ville blitt ledet vekk i rør, skal komme til glede i feltet. Og det virker.
Asplan Viak begynte å arbeide med prosjektet i 2015. Da var mye allerede bestemt i reguleringsplanen, og det var laget en overordnet plan for landskapsstrukturen.
Mens slutten av sommeren og begynnelsen av høsten var tørr, har november vært ekstremt våt i år.
– Vi har behov for det grønne. Sammen med vannet er det viktig på så mange måter, og vi må lære oss å leve med vannet, sier landskapsarkitekten. Hun smiler i plaskregnet.
– Det er ikke noen motsetning mellom trivelige areal og blå-grønne løsninger. Det må bare utformes på riktig måte, og så må beboerne kanskje få innsikt i at når det står vann i bedet så er det ikke et problem. Det er slik det skal være, når nedbøren sirkulærhåndteres i bomiljøet.
Gøy å jobbe med LOD
Når bekker og sumper som er i naturen trekkes inn i byggefeltene, vil ikke byggefeltene lengre se så stelt ut. Men mange vil oppleve det som berikende å få natur og mangfold tett på.
– Nærmiljøene, barnehagene og byggefeltene må formes slik at vannet får en naturlig plass. Vannet som lekeareal er vel så viktig som de øvrige faktorene i fellesareal og i barnehagen, sier landskapsarkitekten.
Hun er selv mor, og speiderleder viser det seg.
– Landskapsforming handler blant annet om å bli kvitt vannet gjennom LOD (lokal overvannsdisponering). Men hvis vi kan bruke vannet som en ressurs, gjøre det til en del av en opplevelse og legge grunnen for økt biologisk mangfold, så oppnår vi så mye mer – for de samme pengene. Dette gjør at det er gøy å jobbe med LOD. Samtidig er det langt fra sikkert at vi hadde fått lov til å jobbe med dette, om det ikke var for klimaendringene og behovet for klimatilpassingstiltak. Følgene av klimaendringene er et stort problem, men samtidig kan vi få mye ut av det som er nødvendige tiltak, reflekterer landskapsarkitekten.
Silje Steinarsdatter Kjosavik var ferdig utdannet i 2004. Hun begynte å arbeide hos Origo, som undervegs ble kjøpt opp av Norconsult. Senere arbeidet hun noen år i Stavanger kommune, før hun ble ansatt hos Asplan Viak.
Dele kunnskap og opplevelser
– Hvilke utfordringer møter dere når overvannshåndtering blir en del av landskapsformingen?
– Utbyggerne må innstille seg på at ting gjøres på nye måter. Det kan også være utfordrende å kombinere for eksempel åpne grøfter med behovet for universell utforming. Men dette handler også om formidling.
– Hvordan kan det løses?
– Åpne grøfter er forståelig. Du kan ta med deg en skoleklasse hit, og forklare dem hvordan systemet fungerer. Det er ingen utenforstående som forstår teorien bak en ifs-kum, beskriver hun, høgst forståelig.
Hennes egne barn, på 4 og 9 år, har vært på besøk i byggefeltet sammen med moren sin.
– Opplever du det som skremmende at LOD er en del av landskapsarkitekturfaget nå?
– Nei, jeg har arbeidet med vann helt fra jeg begynte i faget. Kanskje jeg var heldig, jeg hadde en VA-ingeniør som min første sjef. Men samarbeid med VA-ingeniører er helt naturlig tenker jeg. Vi starter med vannet, svarer landskapsarkitekt Silje Steinarsdatter Kjosavik og smiler.
Regnet plasker fortsatt ned, men det er lite av det i vannrennene.
0 kommentarer