Prisvinner Bent Braskerud foran regnbedet i sin egen hage, senere la han også et grønt tak på garasjen sin. Nå underviser han blant annet i overvannshåndtering for anleggsgartnere, på Norges grønne fagskole – Vea. Foto: Privat.

Samt veldig mye mer. Fra Vannpris-juryens begrunnelse: Han har gjennom hele sin karriere hatt tett samarbeid med ulike forskningsmiljøer og er svært ettertraktet for sin ekspertise i ulike prosjekter. Bent er en aktiv formidler og deler raust med sin egen kunnskap gjennom både vitenskapelige og populærvitenskapelige artikler, faktaark og gjennom interne fagseminarer. I løpet av årene har han veiledet mange studenter og bidratt til å utdanne nye generasjoner med fagfolk innenfor feltet.

Bent er en pådriver for den framtidige helhetlige vannforvaltningen som Norge trenger for å møte store samfunnsutfordringer som klimaendring og tap av biomangfold. Han har et stort nettverk på tvers av organisasjoner, vannrelaterte fagfelt, praksis og forskning. Overvannshåndtering er et felt som berører mange fagområder. Han er tverrfaglig orientert og samarbeider gjerne med landskapsarkitekter, ingeniører, økonomer, samfunnsvitere, biologer med videre. Samtidig er Bent god til å lytte til andres forslag og er åpen for nye ideer. I Oslo kommune, har han bidratt med praktiske råd og løsninger for håndtering av overvann til utbyggere på en positiv og konstruktiv måte. Hele begrunnelsen er her. 

Det startet med myr

Hva er historien hans? Og hvorfor denne veldige iveren for arbeid innen overvann?

– Jeg er utdannet innen korn og poteter, og vann er jo grunnlag for alt! svarer han med en liten latter.  

I dag er Bent C. Braskerud sjefingeniør i Vann- og avløpsetaten i Oslo, med overvannsdisponering som ansvarsfelt. I 1987 var han ferdigutdannet sivilagronom fra Norges landbrukshøgskole. Høgskolen endret senere navn til Universitetet for miljø- og biovitenskap og ble senere en del av Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

– Som nyutdannet begynte jeg å jobbe med drenering av myr på Vestlandet. Første arbeidsplass var det som da het det Norske jord- og myrselskap, fortsetter han svaret sitt.

Det opprinnelige firmanavnet var «Selskapet til emigrasjonens bekjempelse.» Selskapet ble etablert i 1904, for å bidra til at folk ble værende i Norge, fremfor å emigrere til USA. Forutsetningen for at folk kunne bli i Norge, var tilstrekkelig med mat og muligheter for arbeid.

–I 1904 var Norge fortsatt underlagt Sverige og det var stor forskjell på vilkårene i de to landene. Da unionen ble oppløst, og kong Haakon den 7. ble konge i Norge, gikk kongen vår faktisk inn med egne penger i selskapet for å støtte arbeidet. Det meste av jorden som lot seg dyrke var allerede tatt. Da tittet de seg rundt for å se hva som var igjen, og så at jo – vi har jo mye myr da. Selskapet ble grunnlagt for å legge til rette for bureising, forklarer Braskerud. 

Da han ble ansatt var bureisingen på hell, men selskapet arbeidet fortsatt for drenering av jord, for tilrettelegging av landbruksjord. 

– Myr er ikke bare myr. Det varierer veldig hvor mye næring det er i myrjorden og matvareproduksjon i myrjord fordrer veldig komplekst dyrking, beskriver fagmannen. 

– Det er litt rart å tenke på at arbeidet jeg gjennomførte da var med på å øke CO2 innholdet i lufta. Organisk jord brytes ned når luft kommer til og CO2 dannes. Hver generasjon har sine utforinger som skal løses. Svært mye av det mennesker bedriver har bivirkninger som må rettes på, minner han om.

Fra forurensning til felthydrolog

Årets Vannprisvinner har byttet arbeidsplass og fagområde tre ganger. Den opprinnelige utdanningen var en master i ugressbekjempelse i korn ved alternative metoder, sammenlignet med sprøyting. Senere arbeidet Braskerud for å finne metoder å forebygge forurensning fra landbruket, med forsøksfelt flere steder i landet knyttet til renseparker. Det som heter fangdammer på Østlandet. Undervegs tok han en doktorgrad om tiltak mot landbruksforurensning.

Etter 13 år fikk Braskerud for første gang nok av forskningsarbeidet. Han ønsket seg et mer regulert arbeidsliv og ble felthydrolog i NVE. 

– Som forsker har du aldri fri. Du må alltid ha et prosjekt i hodet, alltid skrive noe, alltid ta en telefon til og alltid sende enda en søknad, for å skaffe flere forsknings-kroner, beskriver han nå, mange år senere.

For NVE registrerte han blant annet vannføring på Vestlandet. 

– Det var Leif Johnny Bogetveit og jeg. Av sikkerhetsmessige grunner måtte vi være to, selv var jeg nærmest som en hjelpemann. Vi fulgte opp 70 målestasjoner. Jeg lærte veldig mye om vannføringsmålinger, og det var mye friluftsliv, så det var veldig fint.

Tilbake til forskningen                

Etter tre år ble Braskerud forsker igjen, denne gangen med prosjekter i NVE, blant annet med ansvar for NVEs ni urbanhydrologiske stasjoner. Urbanhydrologi var et ubeskrevet blad for Braskerud, men tiltak for å løse et vannproblem var kjent. Via et seminar på NTNU fikk han høre om regnbed i USA, og etablerte Norges første på egen eiendom i 2006. 

Uvisst hvorfor, men sannsynligvis fordi Bent Braskerud er den han er, begynte han å lure på hvem det var som benyttet de innsamlede dataene fra urbanisasjonene. Det viste seg å være få. Unntakene var Trondheim og Bergen kommuner, samt Sveinn Thorolfsson på NTNU, selv om innsamlingen hadde pågått siden 1970-tallet. Samtidig, fordi Braskerud ikke hadde noen erfaringer fra dette med vanlig by- og urbanhydrologi, begynte han å lure på hvordan de gjorde dette i andre deler av verden. Bent Braskerud meldte seg på et seminar, som viste seg å være en internasjonal kongress, i Edinburgh i Skottland, i 2008. 

– Da fikk jeg hakeslepp, der stilte hele den industrialiserte verden. Det var dårlige tider i USA på den tiden, så det kom bare ca. 80 fagfolk derfra. Fra Sverige kom det 17 tror jeg, og fra Danmark var de noen og tretti deltakere. Fra Norge kom det fire. Jeg var en av dem, det kom to andre fra Oslo og en fra Trondheim. Men de tre arbeidet med rør. Det var det ingen andre som gjorde.

Lokal overvannsdisponering i praksis

Vi var virkelig mange samlet i Scotland og jeg var totalt overrasket – alle pratet om overvann. I tillegg snakket de om regnbed, grønne tak, permeabel belegningsstein, flomveier og hele pakka. I Norge var det veldig stille om disse temaene. Da jeg kom hjem viste det seg at det var flere i NVE som gjennom tiden hadde prøvd å løfte fram temaet, men at det var liten statlig interesse, forklarer Braskerud.

Det var da – med klimaendringene opplever han i dag at interessen er høy.

Det var givende å få trå inn i fagfeltet akkurat da han gjorde det, rett før temaet ble satt på nasjonal dagsorden også i Norge, en prosess han avgjort har vært en viktig pådriver for. Selv begynte han å lære om urban hydrologi ved å delta i et EU-prosjekt (SAWA) og i et forskningsrådsprosjekt (ExFlood). Det var da Braskerud bygde Norges første grønne forsøkstak, på egen garasje. Det ble etablert i 2009, med EU-penger og selvfinansiering. NVE bidro med instrumenteringen.

Fra kurset i å bygge regnbed, ved Norges grønne fagskole – Vea, i fjor høst. I september skal Bent Braskerud igjen undervise anleggsgartnere i overvannshåndtering. Se under. Foto: Foto: Grethe Bøhn Busterud, Vea.

Den store driveren

Forskningen på eget regnbed og garasjetak har pågått i 15 år. Tiltakene beskrives stadig i nye artikler i samarbeid med Kim Paus (NMBU). For Braskerud går forskning og formidling hånd i hånd. Prisvinneren har bidratt med kunnskap gjennom artikler, kurs og foredrag, blant annet på Norges grønne fagskole – Vea. Der blir det en ny sjanse i september, når skolen på nytt setter opp et Overvannskurs for anleggsgartnere. Temaet er etablering av regnbed og andre LOD tiltak for å trygge en privat eiendom i tråd med kommunale krav og strategier for overvann. 

–  Det er SÅ mange misforståelser og unødige feil. Vi ser ofte at de prosjekterende kobles av prosjektene i det tegningene er overlevert. Det er altfor tidlig. Anleggsgartnerne misforstår viktige detaljer. Så blir sluttresultatet langt dyrere, på grunn av alle feilene som rettes opp… 

Det er da han svarer på spørsmålet: «Hva er det som driver deg?»

–  Min våte drøm er at folk som opplever «Hans,» og alle hans brødre og søstre, kan henvende seg til en anleggsgartner som kan løse utfordringer med nedbørshåndtering på egen tomt. Anleggsgartneren må kunne forstå tomta, vite om frakobling av taknedløp, vite hvordan en utformer et regnbed riktig og så videre. Etter min mening trenger vi ikke en landskapsarkitekt for å designe et regnbed fra A til Å. Anleggsgartnerne kan løse dette, men da må de kunne denne delen av faget. Derfor må fagfolkene lære hvordan regnbed bygges, formålene med dem og hvilke premisser som må ligge til rette først. Dette er en egen nisje innen anleggsgartnervirksomheten.

– Hva er utfordringene?

– Anleggsgartnerfirmaene sliter med å få tak i folk til selv til det tradisjonelle arbeidet. Men kanskje faget kan bli mer interessant, om håndverkerne får bli med på å skape de nye løsningene.

Mannen som brenner for overvannshåndtering som trygger byene og samtidig gjør omgivensele grønnere har anlagt et grønt forskningstak på egen garasje … Foto: Privat.

Fra forskning til formidling

På samme tid som Braskerud for andre gang ble lei av å være forsker, ble han tipset om at Oslo kommune, ved Vann- og avløpsetaten (VAV), hadde utlyst en stilling for å få løftet overvannshåndtering inn i byen. Braskerud var en av seks søkere til stillingen. Samtidig søkte han på en stilling om klimatilpassing i Miljødirektoratet, som en av over hundre.

– Søkertallene forteller alt om misforhold i faget. God overvannshåndtering er på mange måter klimatilpassing i praksis. Stillingen i Oslo ville trolig innebære mye av det samme som i direktoratet. Jeg fikk jobben i Oslo og var superglad, forsikrer Bent Braskerud. 

I Vann- og avløpsetaten i Oslo arbeider han i dag med kommunikasjon. Siden starten som forsker på Ås har årets Vannprisvinner gjennomført 370 foredrag og guidede turer. Formidling har blitt og er en stor del av livet hans, det oppleves som både givende og godt. Samtidig har han aldri vært med på så mye forskning, som etter at han sluttet som forsker. Det skyldes et nært samarbeid med NIVA-forskere som jobber i skjæringspunktet mellom overvann og samfunn. Å vite hva folk vil ha er en viktig forutsetning for at LOD-tiltak blir etablert.

Et skikkelig klapp på skulderen

– Hva betyr tildelingen av vannprisen for deg?

– Tildelingen var en overraskelse, og en overraskende positiv opplevelse. Jeg har selv foreslått kandidater til vannprisen, også i år. Men tildelingen har betydd mer for meg enn jeg hadde trodd noe slikt ville gjøre. Mange har fått den før meg, og mange vil få den etter meg. Når det ble min tur i år, tenker jeg at komiteen var opptatt av at temaet overvann må bli satt på kartet. Jeg merker også at bransjen har fått med seg tildelingen. Det har gitt meg nye åpninger.

–  Du brenner fortsatt for temaet?

– Ja, det er viktig å brenne for noe. Samtidig, for å ikke brenne opp, er det viktig å få påfyll. Det har jeg fått med Vannprisen, den gir påfyll og åpner dører. 

Vannprisseminar og overvannsgebyr

Den 11. september blir det heldagsseminar i anledning prisoverrekkelsen til Bent Braskerud, i Vann- og avløpsetatens kontorer i Oslo. Arrangementet overføres også digitalt. Som prisvinner har han fått være med på å forme programmet. Det blir en bolk om landbruk og to om overvann. 

– Fremover, hva blir viktig når det gjelder overvann? 

– Det er viktig å forholde seg til at det meste av avrenningen kommer fra privat eiendom. Jeg mener at det vesentlige nå er å få de private, de små og store eiendomsbesitterne, til å ettermontere tiltak som trygger byggene deres mot styrtregn og tørke. For å lykkes med dette trengs kunnskap og stimuli. Kommunene kan bidra økonomisk ved å bruke avløpsgebyret på kommunal eiendom, hvis tiltakene avlaster fellesledningene. Et overvannsgebyr som kan redde byggene mot fremtidig nedbørshendelser, må også til.  

– Overvannsgebyret har lenge vært et tema … 

– Ja, og folk må skjønne at dette ikke er en belastende avgift. Når du betaler VA-avgift, får du pengene tilbake i form av tjenester. Når du betaler overvannsgebyr, får du også pengene tilbake. Samfunnet skal rigges slik at ditt bygg er trygt. Da må du bidra litt. Til gjengjeld blir huset ditt trygt. Trinn 1 og 2 i Tretrinns-strategien må grunneiere selv sørge for. Trinn 3 tar samfunnet. Det er en viktig bit. Samtidig må vi ha folk til å gjøre jobben. Det er mange flinke VA-ingeniører og landskapsarkitekter, som har lært om temaet og får dette inn i prosjektene. Men alt må bygges og driftes riktig, nå gjenstår gjennomføringen. For å unngå at regnbed og andre overvannstiltak blir en driftsmessig belastning, må vi spørre bransjen hvordan disse skal bygges, slik at det blir enkelt å vedlikeholde dem, beskriver han bestemt.  

Dette kan gjøres fort

I Oslo planlegges en kampanje for å motivere til frakobling av taknedløp. Dette kan kommunen benytte gebyr-kroner på. I så fall kan hovedstaden få færre hendelser med overbelastning av avløpsledningene og sannsynligvis redusere hendelsene med vann inn i kjellerne til folk. Forutsetningen er at folk forstår at frakobling av taknedløp er deres første mulighet.

– De fleste byggene er bygd, Hva kan private gjøre?

– Start med din egen garasje. Lag et grønt tak. Det har jeg selv gjort, og det kan mange gjøre selv. Moderne grønne tak veier ikke mye og koster ikke skjorta, spesielt ikke om flere går sammen og gjør dette på dugnad. Jeg har tro på dugnadsarbeid, understreker den erfarne fagmannen. 

– Er det flere aktuelle tiltak?

– Regnvannstønner har noe effekt. Noe av det viktige ved dem er at de bidrar til å bevisstgjøre mennesker om at vann kommer og kan etterbrukes. Det er unødvendig å bruke kaldt og renset drikkevann til vanning. Plantene liker ikke kaldt vann, og regnvannet er gratis, minner han om. 

Vannprisvinneren ivrer også for den skotske versjonen av miniregnbed, samt det prefabrikkerte betong-regnbedet Alma, fra Skjæveland Gruppen.

– Men det meste er bygget, og i byene er det meste tette flater?

– Ja, og spesielt i bygatene hvor alt er tett, kan et slikt langt, smalt regnbed, motta vann fra takene på bygårder og bidra betydelig. Ved å montere disse langs husveggene, kan vi i tillegg få inn masse vegetasjon som fordamper nedbøren og skaper gode, grønne byrom. I tillegg mener jeg at regnbed kan bli det nye sandfanget mange sted. Sandfangkummer er kjempedyre og må graves fryktelig dypt. Regnbed er nok en mulighet for å dempe avrenning og rense veivann, samtidig som mer grønt tilføres byen. Sist, men ikke minst, må vi huske på at rett valg av planter er viktig. Det er krevende å være vegetasjon i byen.

Han vil nok fortsette å prate om dette i mange år til …