Overvann er regn- og smeltevann som renner oppå bakken. Der det ikke er bebyggelse, veger eller andre tette flater vil vannet trekke ned, eller sive til en bekk som blir til elv og renner ut i sjøen. Vi har håndtert overvann ved å bygge kanaler og lede det vekk via kummer og rør. Etter hvert som vi har bygget tettsteder, industriareal og byer, har vi gravd ned flere rør og rør i større dimensjoner.

Nå, når vi har bygget så mye som vi har og når klimaendringene gir mer regn og kraftigere regnskyll, er det ikke lengre mulig å fjerne nedbøren på denne måten.

København ble rammet av et monsterregn 2. juli 2011. Det ble et paradigmeskifte, ikke bare i Danmark. I løpet av to timer og 20 minutter falt det 150 millimeter nedbør. Vannmassene skyllet ukontrollert gjennom byen og førte til materielle skader for ni milliarder kroner. I etterkant vet vi at bare flaks gjorde at det ikke gikk enda verre.

Vi vil få samme type regnhendelser i Norge. I Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps risikoanalyse av regnflom i by er det 100 prosent sannsynlig at en av de 20 byene rundt Oslofjorden og Skagerak kommer til å bli rammet av styrtregn i løpet av de neste 50 årene.

Det er grunneiers ansvar

De siste årene har vi en rekke eksempler på plutselige regnhendelser som har gjort enorme skader også i Norge. Det skal faktisk heller ikke mye til før liv går tapt. 

Innbyggere, utbyggere og kommunen har ansvar for å håndtere overvann, det vil si sørge for at nedbør ikke fører til skade. Men det er den enkelte grunneier som har ansvar for vannet som lander på eiendommen. Det er ikke tillatt å la vann som lander på en eiendom renne videre og føre til skade på eiendommer nedenfor.

Overvannsparadoks

Vi snakker ofte om nedbør som et problem. Samtidig er vann en livsnødvendighet. Vann er grunnlag for alt liv og det finnes ikke noe som kan erstatte vann.

Samtidig som vi har ledet vann gjennom rør og fjernet det fra overflaten, har vi skapt behov for vanning. Trær, planter, insekter, fugler og dyr – alt trenger vann, og så har vi tatt det vekk fra overflaten.

Lenge tenkte vi ikke på det, men nå vet vi at vi må ha vegetasjon også i byene våre. Når vi har dekket så mye av landområdene med bebyggelse og veger, må vi av hensyn til klimaet, og alt som lever, ha vegetasjon flest mulig steder. Også derfor må vi slutte med å lede vannet vekk i rør. 

Vannet under oss

Det er en viktig faktor til: Grunnvannet. 

Grunnvannet er vann i porer og sprekker i grunnen, under bakkenivå. Noen steder står grunnvannet høgt, noen steder er det som enorme underjordiske sjøer, bortsett fra at det ikke er en sjø, men fyller sprekker og porer. 

Grunnvann er med på å stabilisere bakken. Noen steder er stabilt grunnvann avgjørende for at hus står trygt. Grunnvann er også en formidabel ressurs, som drikkevann, vanningsvann og energigiver. Grunnvann demper flommer, siver inn i bekker og elver og opprettholder liv. Grunnvann er et fag i seg selv.

Når vi leder regn gjennom rør til elv eller sjø kan vi ødelegge for grunnvannet, fordi vi fjerner nedbøren som skulle sivet ned i grunnen. Noen steder forurenses grunnvannet fordi vannet som siver ned er forurenset. 

Vinn – vinn med vann

Det finnes løsninger på alt dette. Ikke en, men mange. De siste 10 årene og mer har vi arbeidet for å gå over til LOD: Lokal overvannsdisponering. I LOD tas nedbøren i bruk lokalt, der vannet lander eller like i nærheten. Vannet kan tidsforsinkes (det blir gjerne kalt fordrøyes), brukes og dreneres. Dette kan gjøres i grønne tak, i regnbed, i konstruerte grunne bekker (vadi eller svaler). Vannet kan fylle grunne dammer, brukes til vanning, eller dreneres ned i bakken gjennom drenerende dekker, som permeabel betongstein.

Det blågrønne-skiftet er en hel vitenskap. De færreste trenger å vite alt, men alle må vite noe om dette – for den nye måten å håndtere nedbør på, blir en del av livene våre.