I dette byggefeltet renner regnvannet i åpne småbekker, gjennom lekeplasser og i fellesareal. Det som var et problem: «hvor gjør vi av alt vannet?» vil bidra til mangfold og glede.

Vann er grunnlaget for alt liv. Selvfølgelig kan vi ikke ha vann over alt. Det må vekk fra gater og plasser, og åpent vann kan også være farlig. Men gjort riktig, som det er her, vil vann gi opplevelser til store og små, og bli med på å øke det biologiske mangfoldet.

Dette er en artikkel skrevet av frilansjournalist og tekstforfatter Stavanger Inger Anita Merkesdal, for Skjæveland Gruppen.

Byggefeltet ligger i en sørvendt skråning øst i Sandnes. Grunnen består av tykk, tung og nesten ugjennomtrengelig leire, og området opparbeides uten noen overvannsledning koblet til kommunalt nett. Det var kravet fra kommunen. Nå er infrastrukturen på plass i ett felt av tre, lekeplasser er etablert og boliger bygges. 

– Fremfor å la vann bli et problem, valgte vi å ta i bruk nedbøren som en ressurs. Gjør vannet tilgjengelig. La folk få oppleve det og la barna bli kjent med naturen!

Amalie Rage nærmest stråler av iver, mens hun viser oss rundt, og med god grunn.

Gjennom hele feltet samles overflatevannet i et fint nett av små, steinsatte, åpne renner, og ledes videre via stadig større bekkedrag. En tverrgående bekk, i øst-vest-retning, har høydebrekk midt i feltet. Den er nesten tørr nå, men dimensjonert for å kunne ta imot store vannmengder. Med litt fantasi kan en se for seg vannet flomme, samles og stige i styrtregn. Vi må foreløpig bruke fantasien. For vi har flere ganger besøkt prosjektet kort tid etter regnskyll, uten å se annet enn sildrebekker helt nederst i feltet. Men sildrebekker kan også lekes i, og de gir liv, selv om de er små.

– Ja, løsningene for overvannshåndteringen virker som den skal, er den tørre kommentaren fra Per Møller-Pedersen.

Møller-Pedersen er daglig leder i konsulentselskapet Storm Aqua og var involvert i diskusjonen omkring disse overvannsløsningene på et tidlig tidspunkt.

Nedbøren som samles i bekkedragene ledes til et underjordisk fordrøyningsmagasin, av betongringer, i det nederste hjørnet. Over dette, og videre i vestlig retning, er det etablert det VA-ingeniøren kaller en vegetert overvannsrenne, på 178 meter. Rennen og beplantningen rundt vil med tiden bli et frodig lekeområde, og inngår i grøntarealet i feltet.

– De prosjekterende vurderte tidlig infiltrasjon, men her er det ikke mulig i nevneverdig grad, på grunn av grunnforholdene. I stedet er nedbøren tatt i bruk i hele feltet. Noe infiltrasjon og fordamping skjer i de åpne rennene. Samtidig er det bygget inn fordrøyning, som forsinker vannavrenningen, der det er mulig. Asplan Viak har også tatt hensyn til store vannmengder og flom, ved å innarbeide muligheten for et vannspeil på overflaten og åpne vannveier med god kapasitet, forklarer Møller-Pedersen.