For å forebygge overvannsskader stiller kommuner i dag sjablongmessige krav til at urbant overvann skal håndteres lokalt på egen eiendom. Kan dette forsvares ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv?

Det er tema for en fagfellevurdert artikkel, som er resultatet av et arbeid fra tre masteroppgaver ved NMBU. Førsteamanuensis ved NMBU, Kim H. Paus, presenterte den oppsummerende artikkelen i et foredrag på Norsk Vanns årskonferanse, og svaret er … nei. 

– Temaet er samfunnsøkonomi, og en samfunnsøkonomisk analyse av sjablongmessige krav til fordrøyning av overvann. I tretrinnsstrategien, som blant annet jeg har snakket mye om, beskrives det at i trinn to skal vi på egen eiendom fordrøye avregning fra store regn, med minimalt påslipp til kommunalt ledningsnett eller vassdrag, for å hindre overbelastning, innledet han og beskrev metoder og resultat av arbeidet. 

Den oppsummerende artikkelen ligger her, på vannforeningen.no

Fra artikkelen

Som følge av høye enhetspriser på tiltak er det imidlertid lite lønnsomt å forebygge via sjablongmessige krav til tiltak. For å øke lønnsomheten må krav til tiltak vurderes individuelt for den enkelte utbygging. Skal sjablongmessige krav benyttes, viser resultatene at høyest lønnsomhet oppnås ved å dimensjonere for 2 års regn. Dette under forutsetning av at tiltaket har lang forventet levetid, enhetspriser under 2 000 NOK/m3 og/eller en flerfunksjonalitet som kan forsvare investeringen. 

Oslo går for 1 og 3

Det arbeides nå med endringer i veilederen for overvannshåndtering i Oslo, for å tilpasse denne til nye behov og løsninger. Kommunen arbeider også med å etablere trygge flomveier. 

– Med tanke på ressursbruk og bevaring av naturen, og behovet for rensing av overvannet, trenger vi i større grad tiltak i trinn 1, blant annet i villa-bebyggelsen. Trinn 3 må vi ha for å forebygge store skader. Der må kommunen trå til. Kommunen prioriterer derfor disse to trinnene i sin kommende veileder for overvannshåndtering. Les mer i artikkelen på Vannfakta.